I vinter og vår har motivasjonen for trening og å følge treningsplanen fra Ola vært på topp! Det har vært gøy med en plan for treningen og jeg har virkelig gått inn for det. I år har det i større grad vært jeg som har dratt med meg samboeren ut på sykkelen og på ritt, mens det gjerne var motsatt i fjor. Med mer hyppige intervalltrening både med joggeskoene og på sykkel har jeg kjent at formen har vært stigende, og både på stravasegmenter og årets første ritt har jeg syklet fortere enn tidligere. Da vi satte dato for ny test på Lillehammer i starten av mai, var jeg spent på hva slags resultater treningen hadde gitt!
Men i starten av mai, etter Helgøyatråkket, følte jeg meg litt sliten hele uken. Det satt litt langt inne å dra på første UB-cup på Skullerud, og jeg følte at ting ikke funket (nå snakker jeg om formen, det var sikkert flere det ikke funket så bra for av andre grunner på Skullerud gjørmebonanza.) Til tross for at jeg kjente meg litt sliten ristet jeg det av meg, og kjørte på videre den uken med intervaller i Grefsen. Gjennomføring av selve hardøkten føltes jo fortsatt bra og jeg syklet raskere på sammenlignbare strekker.
Så kom testdagen på Lillehammer. Nå hadde jeg hatt helt treningsfri i 2-3 dager, og selv om dagsformen kjentes litt småslapp, var det ingenting å tenke på. Men på testlabben fant jeg meg virkelig ikke til rette på sykkelen denne gangen. Jeg syntes både setehøyde, sittestilling og setet i seg selv var ubehagelig, til tross for gjentatte forsøk med å justere. Resultatene av testen på Lillehammer ble et lite slag i trynet. Jeg målte lavere(!) terskelwatt enn forrige test, og kom ikke opp i makspuls på VO2maks-testen, selv om resultatet var blitt noe høyere. Dette var ikke noe gøy! De andre i treningspanelet hadde jo så gode resultater. Spørsmålene om hva jeg har gjort feil dukket selvfølgelig umiddelbart opp. Har jeg trent for hardt på terskeløktene? Hatt for lite lange drag? Trent for lett? Hatt for lite langkjøringer? For lite hvile?
Etter testen på Lillehammer måtte jeg nullstille meg litt igjen mentalt, og finne frem motivasjonen for videre trening. Hvorfor gidder jeg egentlig dette, var spørsmålet? Hva er det som motiverer meg? Svaret her er jo fordi sykling er så gøy! Stisykling er morsommere jo bedre form man er i, og det er utrolig morsomt å kjøre ritt, kjenne på konkurranseinstinktet og mestringsfølelsen når ting funker. Jeg har jo frem til for bare et par uker siden kjent at formen har vært stigende, og det må vel være andre ting som betyr noe enn disse resultatene.
Så jeg ristet av meg tallenes tale fra Lillehammer, og dro ut på sti for å sykle å bare ha det morsomt. I anledning bursdagsfeiring for samboeren gikk turen til Canvas Hotell i Nissedal. Det ble en perfekt timeout, en helg med lange, rolige guidede sykkelturer på fantastiske stier.
Jeg kan ikke la en slik liten knekk i motivasjonen stoppe meg, det er jo nå fremover alt det morsomme kommer. Jeg får søke litt råd hos Ola, se på eventuelle justeringer i treningsplanen og legge opp løpet litt fremover gjennom første del av rittsesongen. Det neste på agendaen nå er Montebellorittet i morgen, som blir en hard treningsøkt for min del, som oppkjøring mot Terrengsykkelrittet neste helg. Terrengsykkelrittet er en av rittsesongens høydepunkter for meg og jeg både gleder og gruer meg litt. Det blir hardt, men med mye teknsik og morsom sti akkurat slik jeg liker det! Selv om testen la en liten demper på selvtilliten forventer jeg å forbedre resultatet fra i fjor, så jeg skal virkelig gønne på. Jeg får satse på at teknikk redder inn litt der watten kommer til kort!
