Å passe på demperen mens en humper av gårde i krevende terreng kan være en utfordring. En demper som tenker av seg selv er nå tilgjengelig, og systemet heter E:I. Franske Lapierre har i samarbeid med demperprodusenten Rock Shox utviklet det som ser ut til å være det første, vellykkede oppsettet av elektroniske dempere. Tyske Haibike, og det for nordmenn mer kjente tyske merket Ghost, er også med på prosjektet. De er eid av den samme gruppen som Lapierre, og får også utstyre sine sykler med E:I.
Hva er elektronisk, og hvordan virker det?
Terrengsykkel har omtalt systemet tidligere, og du kan lese artikkelen i sin helhet her. Les videre for å finne ut hvordan vi opplever det fungerer, og hvem vi mener det passer for.
Selve hydraulikken og mekanikken i bakdemperen og gaffelen fungerer akkurat som tidligere. Det er bryteren som skifter mellom åpen, lukket eller propedal, den lille blå tappen, som nå er byttet ut med en elektronisk servo. Denne servoen er selvsagt mye raskere, i tillegg til at du ikke trenger å slippe den ene hånden fra styret for å endre innstilling. Og det beste av alt, den reguleres mellom de tre innstillingene helt automatisk, basert på hva den får beskjed om av gaffelen og fra en sensor i krankpartiet. Vi gjør oppmerksom på at dette er en meget forenklet forklaring. I det du triller avgårde på sykkelen, vil bakdemperen stå i posisjonen «åpen», med det naturlige utgangssiget. Så fort du begynner å tråkke, vil dette registreres av en kadenssensor. Denne gir beskjed til demperen om å låses. Så langt er alt vel, og når du skal inn i et terrengparti kommer neste smarte trekk.
En sensor montert på gaffelbenet, registrerer kompresjonen, og således størrelsen på ujevnhetene. Er det bare småhumpete og du tråkker, vil demperen åpnes til en «medium» innstilling. Registreres det store slag og tråkking, vil demperen gå til «åpen» for mest mulig flyt. Fra gaffelen møter det første slaget, til bakdemperen reagerer, tar det under et tiendels sekund. Dette er med andre ord lenge før bakhjulet skal treffe det samme området.
Avhengig av om du er en tung slugger som ønsker et fast oppsett, eller en skikkelig lettvekter som ønsker så mye flyt som mulig, systemet kan justeres i fem trinn. På denne måten er det mulig å få akkurat den sensitiviteten du selv måtte ønske. Dette styres enkelt fra computeren.
Fungerer utmerket
Vi fikk teste to modeller fra Ghost, en prototyp av stisykkelen AMR+ med 150 mm vandring foran og bak, og en prototyp av AMR 29, med 110 mm vandring foran og 100 mm vandring bak. Etter å ha stilt dempertrykket brukte vi mindre enn fem minutter på å forstå systemet. Ute i terrenget fikk vi raskt oversikt over de ulike funksjonene, og på under en time hadde vi testet alle de forskjellige følsomhetene.
Herfra, og de neste fem timene over to dager, dro vi rett og slett på vanlig stitur, med de oppsettene vi likte best. I klatringene stiver systemet av demperen på fast vis, det er heller sjeldent at vi ønsker oss åpen demper oppover. Bortover var systemet oftere låst enn vi kunne tenke oss, også om vi prøvet mer følsomme innstillinger. Om du ønsker en mer åpen demper, er det bare å trykke på knappen ved holken, for å åpne demperen helt (noe som da skrur av autofunksjonen). Men det var nedover vi opplevde den helt klart største fordelen. Så fort du slutter å trå og det blir humpete, er demperen åpen, og sykkelen flyter av gårde. Ønsker du fart når du trår, låser den demperen lynraskt. Blir det teknisk, er demperen åpen og låst om hverandre, avhengig av hvor ruskete det måtte være.
Terrengsykkel mener
Det er ingen tvil om at dette systemet fungerer som reklamen lover. Vi mener at systemet, slik det er nå, har mye for seg i for eksempel enduroformatet. Her vil demperen være åpen når det er virkelig rufsete, og stiv når en ønsker å få skikkelig fart på lengre og flatere tråpartier. Nedover og i høy fart fant vi det utrolig befriende å slippe å tenke. I en vanlig situasjon ville demperen vært åpen, irriterende når vi virkelig har behov for full respons i tråkket. Enkelte demperoppheng påvirkes mindre enn andre når de er åpne selv om trykket er lavt, men skal du virkelig gi gass vil alle sykler gynge. Godt hjulpet av Ghosts gode horst-link (leddet kjedestag) demperoppheng, blir sykkelen nå så godt som pinne stiv når demperen låses, og når vi kommer inn i rufsete terreng gir gaffelen beskjed om å åpne, i god tid. Helt uten at vi trenger å tenke.
Til den vanlige stituren synes vi også systemet fungerer godt, men vi synes det har mindre for seg her enn til renere nedoverkjøring. I klatringene låses demperen effektivt, noe vi liker godt. I flate, rufsete partier, eller i skikkelig tekniske, knotete områder synes vi dog systemet har visse begrensninger. Mange ganger kunne vi tenke oss å ha demperen åpen, men systemet insisterte på å låse. Vi justerte følsomheten for dette i begge ytterpunkter, noe som gav en merkbar forskjell. Men, det opplevdes ikke like sømløst og perfekt som vi opplevde det til nedoversykling.
Dog er det ikke noe problem å få demperen åpnet kjapt, om det er det vi ønsker. Det er ikke verre enn å trykke på den lille knappen ved holken for å åpne demperen helt, men da sitter vi plutselig igjen med et stort batteri, en diger, litt uheldig plassert skjerm og en masse ledninger for å skru demperen av eller på. Det er altså ikke her systemet utmerker seg.
For rittsyklisten?
Rittsyklister bruker ofte hardtail, eller fulldempere med kort vandring. Her er behovet for låsing ofte litt mindre enn på sykler med lang vandring. I en rittsituasjon ønsker en ofte å ha så lite å tenke på som mulig, det er mer enn ille nok å kjøre alt en kan. Umiddelbart, ser vi ikke for oss at dette blir en stor slager i rundbane. Vektøkningen, samt enda flere produkter å tenke på, gjør at vi tror dette kan bli mer til irritasjon enn nytte.
Dog tror vi at maratonsyklistene, særlig i de lengre maratonrittene kan like systemet. I et ritt som for eksempel Ultrabirken, der konkurransetiden er lang, og behovet for hyppig lukking og åpning av demperen er stort, tror vi dette kan være et godt produkt. Men vi er overbevist om at det er endurosyklistene som kommer til å sette mest pris på dette.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at det elektroniske dempersystemet fungerer bra, med et utrolig enkelt brukergrensesnitt. Systemet er intuitivt å sette opp, og etter å ha justert dempertrykket er det bare å tråkke av gårde. Knappene på holken er lett tilgjengelige, og du blir fort vant til de ulike innstillingene.
Computeren som følger med, er mildest talt av den gamle skolen, og den er uheldig plassert. Du må tippe hodet veldig langt ned, og skjermens vinkel gjør at du må lene deg langt bak for å se hva som står der. Dette er særlig ille i sterkt sollys. Batteriet er også litt stort, og det blir litt mye tjafs med ledninger og sensorer i alle retninger. Vi så noe lignende da elektriske gir ble lansert til landevei, men her kom det raskt rammer med mulighet for integrering av systemet. Om dette dukker opp til E:I blir det straks bedre.
Vi antar at E:I er i en slags betafase, og ser frem til at det kan utvikles videre. For at dette skal være noe som selger til massene, bør systemet oppgraderes med ANT+. Vi søker også etter litt flere innstillinger for å holde demperen åpen ved hard tråkking i slagete, flatt terreng.
Systemet fungerer supert rett ut av esken, og liker du deg best nedover er dette noe som øker rekordfarten. Endurofansen vil kunne elske systemet, og mange stisyklister også. På en rittsykkel ser vi ikke helt behovet enda. Om systemet blir litt lettere, nettere og med flere innstillinger, kan vi ha en vinner for alle terrengsyklister.
