Året var 1991, verdenscupfinalen i rundbane skulle gå i Holmenkollen i Oslo. De fleste av Norges 20 terrengsyklister over junior-alder deltok.
Vi andre så på. Det var en tid før internett.
En tid der amerikanske sykkelblader var eneste kilde til nyheter og utstyrsnytt fra terrengsykkelsirkuset.
Vi hadde hørt om de amerikanske stjernene John Tomac, Ned Overend og Tinker Juarez. Vi hadde hørt snakk om sveitsiske Albert Iten og tyske Mike Kluge.
Og så var det visstnok en nordmann, Rune Høydahl, som skulle være god.
Ingen av amerikanerne deltok i Holmenkollen. Ikke Mike Kluge heller. Han hadde allerede sikret seg verdenscupen sammenlagt. Høydahl deltok og tok en sensasjonell femte-plass. Vant gjorde den svenske OL-vinneren fra landeveien Bernt Johansson.
Han syklet på en Diamond Back med stiv gaffel. Stiv gaffel hadde alle sammen. Det var bare amerikanere som hadde demper i 1991.
Likevel var det mye som handlet om Shimanos nye sykkelgir. Girspakene hadde knapper på begge sider av styret. Én knapp for pekefingeren, én knapp for tommelen. Også var det en helt ny gruppe, enda bedre enn toppmodellen til nå, Deore XT.
Jeg hadde en sykkel med Shimano DX-gir, gruppen under XT. Den hadde to tommelknapper ved siden av hverandre og 21 gir. Den nye gir-gruppen fra Shimano hadde 24 gir. Tenk å rope det til barna du møtte på tur som lurte på hvor mange gir du hadde.
TJUEFIRE!
Den vinteren tenkte jeg mye på girspaker. Pushpush-levers kalte de dem jeg hadde i Mountain Bike Action.
Rapid Fire kalte Shimano dem.
De nye hadde push-pull-funksjon og het Rapid Fire Plus.
Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor de skulle være så mye bedre. Vi girer fortsatt både opp og ned med tommelen.
Men at den nye supergruppen over Deore XT var topp, det var det lite tvil om. Bare et fåtall proffer fikk bruke den. Deore XT forble det råeste da jeg kjøpte ny sykkel sommeren 1992.
Da med tommelskiftere – girspaker oppå styret. Det var kulere enn push-push. Noen monterte tommelskifterne under styret. Da fikk de nesten samme funksjon som Push-pull-spakene til Shimano, trodde vi.
Supergruppen til Shimano fikk navnet XTR. Deore-navnet ble borte. Vi tenkte at XTR sikkert stod for Extreme, eller Extra bra.
Flott var den i hvert fall, den nye Shimano-gruppen. 24 gir, med en skinnende blank krank med 48, 36 og 24 tenners tannhjul. De hadde sterke bein på begynnelsen av nittitallet. Kassetten hadde tannhjul i titan og åtte tannhjul fra 11-28.
Også girspakene da. Den viktigste nyskapningen. Et trykk med pekefingeren flyttet kjedet nedover. Et trykk med tommelen oppover.
Så enkelt, og så lett.
Nesten uten å skifte grep på styret. Du kunne holde på begge girspakene med fingertuppene hele tiden, og gire akkurat når du trengte det. Den første generasjonen Shimano XTR var noe helt spesielt.
Den skinte som nypolerte smykker, selv etter et hardt ritt i gjørma. Den hadde runde former på bremsene og et kompakt, fint bakgir med medium lang girarm.
Det var nok til å gjøre en tenåring søvnløs.
Jeg eide aldri den originale XTR-gruppen. Den var forbeholdt sykkeltyver, butikkansatte, pappagutter, og godt voksne håndverkere, også proffene da.
Men jeg hadde gleden av å oppleve den på andres sykler, på nært hold.
Senere har XTR kommet i en rekke nyere oppdateringer. I 1996 kom 950-gruppen. Kanskje høydepunktet i XTR-historien etter debuten. Matt grå overflate, V-bremser og krank med fire-arms-innfesting for tannhjulene.
Push-pull-girspakene kom fra 1993 også på XT-nivå, men det er en helt annen historie.
