Shimano hadde allerede hatt stor suksess med sine klikk-pedaler. SPD 737 var en fremragende pedal som gjorde det aller meste rett på første forsøk. Den varte livet ut, holdt godt på skoene og klikket inn og ut med fine, markerte klikk. I tillegg kunne du justere fjærbelastningen. Det eneste som gjorde den noe annet enn perfekt var i overkant høy vekt.
Begynnelsen av 90-tallet var en tid der vi filte ned bremsehendler og hurtigkoblinger. Vi drillet hull i krankdrev og pusset på krankarmer. Vi syklet med 51 centimeter smale styrer med integrerte klatrehåndtak, og vi reiv polstringen av Flite-setene våre. Alt for å spare noen få gram på rittsyklene. En stålsykkel med dempergaffel med 50 mm vandring kunne presses under 11 kilo med god bruk av drill, fil og sandpapir.
Onza visste dette. Merket som først og fremst er kjent for klatrehåndtak og hvite viskelærdekk så et marked for en pedal som ikke gjorde noe av det Shimanos gjorde bra, men som i stedet var lett.
Under 300 gram for versjonen med titan-aksling medførte nærmere 300 gram spart i forhold til Shimanos flotte 737-pedaler. Men vektbesparelsen kom med en pris.
Onzo H.O. pedalen brukte nittitallets favorittgummi, elastomer, som fjær i mekanismen. I tillegg kunne du til en viss grad avspenne fjæren ved å stramme et par skruer mer eller mindre. Etter hvert kom det flere hardheter på gummiputene. Blank var mykest, mens svart var hardest. I mellom der hadde vi grå og blå.
Klossene til pedalene var til forveksling like Shimanos, men selvfølgelig ikke kompatible, og kunne snus 90 grader for mer eller mindre flyt. Onza High Output-pedalene var forlokkende. De var noe annet enn Shimano, og de var lette. Flere argumenter trengte vi ikke for å sende fax til postordrebutikken i California, eller betale dobbel pris på Sætrang Sport i Bogstadveien.
Vi som hadde gjort våre tryn og vendt oss til klikkpedaler, gikk raskt gjennom gummi-gradene på Onza-pedalene. Fra den smørmyke klare, til den plastharde svarte, gikk vi på en drøy uke. Dessverre var forskjellene i fjærspenn så små gjennom fargespekteret at problemene vi opplevde med klar gummi fortsatte til svart, and beyond.
Det var to problemer med Onza H.O-pedalene. Det ene var at lagrene i pedalen varte veldig kort. Kun få uker med hyppig bruk var nok til at lagrene slarket og ble treige. Et enda større problem var at elastomerputene ikke ga forutsigbart hold på skoen.
I min ungdommelige søken etter spenning og appell hos drabantbyens unge piker, pleide jeg alltid å avslutte terrengturene mine med et elegant hopp ut trappa ned fra det lokale kjøpesenteret. En trapp på 5 trappetrinn med en høydeforskjell på om lag 70 centimeter.
Oftere enn ikke foregikk dette stuntet med begge beina ut til siden og med en trepunktslanding med skrittet godt plassert på styreframspringet. Ferden videre foregikk ut i drabantbyens mest trafikkerte veikryss med såret stolthet, understell, og en desperat søken etter balanse i livet.
Etter å ha ristet nederlaget av meg gjentok jeg det samme dagene etter, helt til jeg trist innså at Onzo-pedalene måtte gå.
Min første erfaring med at lett ikke alltid er bra var dyrkjøpt og smertefull, men den var heldigvis en erfaring jeg delte med flere.
Onza H.O-pedalen forsvant fra markedet så raskt som den kom. Shimano lanserte sin nye uslitelige, og ørlite grann lettere 747-pedal. Trappehopping foregikk igjen med begge beina fast i pedalene.
