Rittsykkel eller stisykkel, hva bør du velge?

Trek Supercaliber 9.8

RASK PROFIL: Treks nye Supercaliber er annerledes enn alle andre rittfulldempere på markedet. Kort vandring bak gir ekstra kvikkhet, men går lite utover utforegenskapene. Geometrien er moderne og ramma føles retningsstiv og solid. To flaskeholdere inne i fronttriangelet er en gave til oss som sykler maratonritt. Det er plass til 2,6-dekkene fra stisykkelen, men så store dekk anbefales ikke, da de kan subbe litt i kjedestagene.

Rapporter fra løypa

Kommer du fra en rittsykkel-bakgrunn er det lett å tenke at du vil tape mye tid oppover med stisykkel. Du kan velge å gamble på at du uansett kommer ned i god behold på den kvikkere rittsykkelen?

Motsatt er det lett å frykte tap av fremkommelighet samt økt risiko for punkteringer og tryn ved å gå fra stisykkel til rittsykkel. 

– Der! Jeg starter klokka i bunnen av klatringen og gir gass oppover grusveien. Den går i etasjer og nivåer oppover. Jeg sitter på Treks nyeste rittvåpen. Trek Supercaliber er laget for å hjelpe verdens beste rundbanesyklister til å vinne flere rundbaneritt. Jeg har mulighet til å låse begge demperne med en knapp under styret. Jeg lar dem være åpne. Sykkelen skyter fart. Den lille duvingen jeg kjenner fra bakdemperen gir mer følelse av effektivitet enn av husking. Jeg slipper å lette på rumpa for hver lille dump. På klatringens lengste flate girer jeg raskt to-tre gir tyngre og kjenner sykkelen skyte fart. Inn i neste brattheng tar jeg med meg farten et stykke oppover. Dekkene ruller kvikt mot grusen. 

– Der! På toppen trykker jeg på mellomtidsknappen. 332 watt i snitt. Det er tredje grusbakkedraget for dagen, alle på samme snitt-watt. Beina føltes ikke like kvikke som en time tidligere, men innsatsen er den samme. Watten lyver ikke. Det går ikke noe saktere, det gjør bare mer vondt.

Etter en kort pustepause klikker jeg inn i pedalene igjen. Nå trykker jeg på mellomtidsknappen idet jeg hiver meg utfor. Jeg kjenner savnet av den trygge følelsen jeg hadde på stisykkelen runden før. Det høye setet er mer i veien enn jeg liker. Jeg treffer likevel linjene. Jeg kjenner løypa nå. Gjennom drageren til venstre hopper jeg ut trinnet før jeg løfter sykkelen over steinkanten og entrer partiet som nå er en dyp bekk.

Ned neste kant stuper jeg i det, så lett på foten jeg kan. Her kan de tynne rittdekkene lett møte sin bane. For å prestere i konkurranser må man holde luft i dekkene. Det er vanskeligere å være myk over pedalene med setet høyt. At senkepinne kan minke sjansen for punkteringer er en underkommunisert fordel med justerbar setepinne.

Det smalere styret og den korte dempervandringen gjør det mer krevende å smyge seg over steinene raskt og smidig. Jeg sikter mellom kampesteinene, bruker den naturlige doseringen i yttersvingen før jeg hopper opp på berget, vinkler sykkelen og lander på den glatte nedsiden med sykkelen i lik vinkel som fjellet.

I den feildoserte sistesvingen holder jeg innersporet.

–  Der! Nede i én bit igjen. Å sykle utfor på glatta på rittsykkel er mentalt krevende og slitsomt for armene. Det fordrer mer konsentrasjon og presisjon enn på stisykkel. 

På tide å bytte sykkel, igjen. 

Med 140 mm vandring i front og 130 bak er Fuel EX et annet beist enn den knivskarpe rittsykkelen.

Styret er breiere, sittestillingen mer oppreist. 2.6-dekkene ligger tungt mot grusen. I bunnen av bakken gjentar jeg prosedyren fra forrige runde.

GPS-computeren startes og watt-pedalene sender sine velkalibrerte signaler til skjermen på styret. Jeg sikter meg inn på 330 watt i snitt. I starten ligger jeg tidvis over 400. På den første lange flaten ser jeg watten falle under 200, selv om jeg trår på godt. Selv med spaken på bakdemperen i midtstilling føles det som om mer av kraften går opp og ned, snarere enn til fremdrift, men hva blir tiden? Det føles som om jeg jobber hardere.

Watt-tallet sier noe annet.

De neste bratte kneikene forseres med solid grep og god vektfordeling. Bratt setevinkel på stisykkelen kommer mer til sin rett i krappe kneiker enn på seige flater. I den siste svingen ser jeg at snittwatten igjen har havnet på 332 watt. Jeg har brukt like mye krefter som i sted, i hvert fall på å trå pedalene rundt. Jeg trykker på mellomtidsknappen. To sekunder fortere enn forrige gang på stisykkelen.

Nesten 15 sekunder treigere enn på rittsykkelen.

Utforkjøringen begynner igjen med et trykk på computeren og på senkepinnespaken.

Demperne er i åpen modus. Jeg treffer svingen rundt gjørmehullet og stuker mindre opp rotklynga. Svingene setter jeg hardere og med større selvtillit enn på forrige runde.

De breie dekkene gir trygghet og grep. Jeg stuper ned skrentene uten frykt for punktering. Over flaten med kampesteinene pumper og tråkker jeg uten at jeg jeg trenger å finsikte hele veien.

Jeg slapper av i hodet. Jeg trår når jeg kan, bremser når jeg må. Hjulene drifter gjennom den lange høyresvingen. Farten er stor ut av svingen.

I det jeg kommer ut på grusveien trykker jeg på computeren.

Pip!

– Det der må da ha gått fortere enn i stad, tenker jeg. Usikker på hva tiden ble forrige gang. Det føltes uansett tryggere og enklere. Det er mindre stressende når grepet er godt og punkteringsfrykten lav. 

Noen dager senere er vi igjen på plass i testrunden. Denne gangen med tørre barfrostforhold og ombyttede dekk og hjul på syklene. Nå er stisykkelen satt opp med rittsykkelens hjul og dekk. Rittsykkelen har fått de 2,6 tommer brede stisykkeldekkene. Det er utrolig nok plass til dem i den lette Supercaliber-ramma.

Testprotokollen gjentas.

Annenhver runde på sti- og rittsykkel. Denne gangen forvirrer tallene mer enn de oppklarer, men trenden er klar. På samme watt sykler vi nå fortere med stisykkelen med ritthjul og -dekk, både oppover og nedover.

Rittsykkelen føles bunnsolid nedover, men de store dekkene bremser klatrefarten og klarer ikke helt å tette luka til stisykkelen. Det tørre føret virker nå i rittdekkenes favør. Steinene er minst like skarpe nå som da det var vått, men farten nedover er høyere. 

Tallenes tale

I det enkleste segmentet å måle objektivt, klatringen på grus, var tallenes tale klar. Vi sparte mellom 10 og 15 sekunder på rett under tre minutters sykling, 6 til 8 prosent, ved å sykle på den lette rittfulldemperen i forhold til det å sykle på den tyngre stisykkelen. 

Men da vi byttet hjulsett på syklene ble denne trenden reversert. Nå var det stisykkelen som sparte oss omlag 10 sekunder på tre minutter.

10-15 sekunder er kanskje ikke så mye tenker du, men dette var i en bakke på 700 meter med 45 meter høydeforskjell, noe som gir en snittstigning på drøye 6 prosent.

Et vanlig rundbaneritt vil ofte inneholde opp mot 1000 høydemeter fordelt over ca 30 kilometer. Et maratonritt kan gjerne inneholde mellom 2000 og 4000 høydemeter. I ekstreme ritt vil forskjellen kunne utgjøre hele 20 minutter totalt.

I et ritt som Terrengsykkelrittet vil forskjellen kunne utgjøre over 3 minutter per 30 kilometers runde. Deltar du i to-runders-klassen kan du minst gange dette med to.

Vår test viser at differensen i tid er ganske lik i tekniske klatringer som i lette grusklatringer, men dette fordrer selvsagt at du kommer opp de samme klatringene med rittdekkene som du klarer med de grovere stidekkene.

At du taper tid oppover på tyngre og seigere dekk og mer oppreist sittestilling er ikke akkurat noen bombe.

Hva skjer så utfor?

Alle ritt med start og mål på samme sted vil inneholde like mange høydemeter utfor som oppover, men ikke alle utforkjøringer vil være like teknisk krevende som vår testløype. I utforkjøringer på grus vil tidsforskjellene på disse syklene være neglisjerbare.

La oss konsentrere oss om utfor på sti. 

I vår test var utforkjøringen omtrent like lang i tid som klatringen. På en snau kilometer stupte vi 66 høydemeter nedover.

Utforkjøringen er slak med mye stein og slag, men også med noe tråkking, representativ for utforpartier i maraton- og rundbaneritt. Det viste seg at vi de første rundene tapte mer tid på rittsykkelen med rittdekk nedover, enn vi hadde vunnet oppover.

Men etter hvert som vi lærte oss runden og begynte å stole mer på grepet til de raske rittdekkene, kappet vi inn på forspranget til stisykkelen. Den første delen av testen ble utført under ekstremt våte forhold, noe som favoriserte de grove dekkene på stisykkelen.

Mens klatretidene var de samme på hver runde, gikk utfortidene noe nedover for hver passering, på begge syklene, men mer på rittsykkelen.

Da vi la sammen klatretidene og trakk fra summen av utfortidene etter flere runder endte vi opp å tape mindre enn 2 prosent totalt på stisykkelen sammenlignet med rittsykkelen.

Dette fordrer dog god teknikk på rittsykkelen. Er du dårligere teknisk enn våre testsyklister vil du kunne tape mer utfor på rittsykkelen og regnskapet kan fort ende opp på plussiden for stisykkelen.

Senkepinne på rittsykkelen vil igjen kunne gi rittsykkelen en litt større fordel. 

I den andre delen av testen byttet vi hjul på syklene.

Nå fikk rittsykkelen de litt tyngre hjulene og de 2,6 tommer breie dekkene fra stisykkelen. Stisykkelen fikk de fjærlette ritthjulene og dekkene med små knaster. Denne delen av testen ble utført på hardt barfrostføre i samme klatringen som første del, men i en noe annen utforkjøring. Utforkjøringen var litt kortere, men mer steinete. Hjulbyttet la på 600 gram på rittsykkelen og lettet stisykkelen tilsvarende.

Syklene veide da henholdsvis 11,55 kilo og 12,8 kilo. 

Også denne gangen syklet vi på annenhver sykkel flere ganger.

Overraskende nok var trenden også nå klar, men motsatt av forrige gang. Vi syklet fortere oppover med stisykkelen, på lik watt.

På drøye to og et halvt minutt syklet vi ti sekunder, eller ca 7 prosent fortere på stisykkelen med lette dekk og hjul, enn på rittsykkelen med tunge, grove dekk, selv om den totale vektforskjellen på syklene fortsatt var over 1,5 kilo i rittsykkelens favør.

Nedover følte vi oss veldig trygge på den grovt skodde rittsykkelen. Vi kunne smelle inn i skarpe kampestein og stupe ned renner uten frykt for punktering.

På stisykkelen måtte vi nå stå lett på pedalene og kjøre så mykt vi kunne. Likevel gikk det også denne gangen litt fortere nedover på stisykkelen enn på rittsykkelen. Så på raskt føre trumfer raske dekk lett sykkel, både opp og ned. Disse resultatene overrasket oss, men trenden var klar. Følelsen stemte også med resultatene. Motbakken føltes lettere med de lettrullende dekkene, den mer oppreiste sittestillingen til tross.

I sum syklet vi ca 5 prosent fortere totalt med stisykkelen med rittdekk, enn på rittsykkelen med grove stidekk.

I en siste test skodde vi begge syklene med like dekk – de gode Maxxis Rekon Race i 2,35-dimensjon. Et av våre favorittdekk til teknisk rittsykling.

Da snøen hadde lagt seg i Oslo foran denne testen fikk vi kun testet dette oppsettet i klatring på asfalt.

I en tre minutters bakke syklet vi nå 5 sekunder fortere på rittsykkelen enn på stisykkelen. Når forskjell i rullemotstand er eliminert ser vi at rittsykkelen igjen klatrer fortere enn stisykkelen, omlag tre prosent fortere.

Gitt at vi nesten holdt følge utfor med rittsykkelen med minimale dekk, ville vi ha kommet noe nærmere nedoverfarten til stisykkelen med disse større dekkene. Dessverre fikk vi ikke testet dette i praksis.  

Anbefaling

Moderne rittfulldempere har fått mange av egenskapene til stisyklene.

Dette gjør at de kan sykles fort nedover i teknisk terreng, spesielt av relativt dyktige syklister. Men fart utfor kommer til en pris.

Å sykle nesten like fort utfor på en rittsykkel som på en stisykkel fører til økt stress og høyere risiko. Ikke bare for tryn og skader, men også for punkteringer og ødelagt utstyr.

Er du en syklist som evner å være smidig og myk over terrengets skarpe hindre kan du sykle fort med lett utstyr, men er du tyngre over sykkelen og sliter med å bunnyhoppe og flyte på sykkelen i slagete partier vil det fort straffe seg. Monterer du senkepinne og kraftigere dekk på rittsykkelen vil du legge på under en kilo vekt totalt. Dette kan straffe seg litt oppover, men gir mindre risiko nedover.

Dette kompromisset er det vi ser at flere proffer i rundbane nå tyr til. Verdensmesterne og verdenscupvinnerne Nino Schurter og Kate Courtney syklet mye av fjorårets sesong med 2,4-tommers dekk.   

I vår test var stidekkene spesielt grove – 29x2,6 gir super fremkommelighet, men stjeler også krefter og sekunder oppover.

Dekk i mellomklassen, 2,3-2,4 tommer vil kunne utjevne forskjellene på disse syklene mer. Vår test viser at kombinasjonen av ganske mye dempervandring og lettrullende dekk fungerer veldig bra til rittlignende sykling. Dekk med raskt rullende mønster og stort volum gir gode egenskaper både oppover og nedover. Er du litt mindre erfaren og ikke superdyktig teknisk vil du etter all sannsynlighet sykle fortere nedover med en stisykkel med lette til middels lette dekk enn du vil på en rittsykkel.

Tiden du taper i motbakkene vil være mindre avgjørende.

Det vår test ikke tar hensyn til er at et godt resultat i krevende ritt er mer avhengig av de 150 andre sykkelturene du gjør i løpet av et år, enn av hvilken sykkel du velger på selve rittdagen.

Hvis en ettergivende stisykkel gjør at du sykler mer og tryggere gjennom hele sesongen og tillegger deg en bedre utforteknikk med mer solid utstyr, vil den økte formen og de forbedrede ferdighetene kunne veie opp for ulemper med stisykkel på rittdagen.

På samme måte som du kan gjøre en rittsykkel mer robust ved å bytte dekk, kan du slanke en stisykkel ved å sette på lettere dekk og hjulsett.

Det vår test viser er at totalutslaget i ritt ikke er så stort. Individuelle ferdigheter og hvor teknisk løypa er vil kunne vippe regnskapet den ene eller den andre veien.

Er du superambisiøs og kjemper om topp plasseringer bør du nok velge en rittfulldemper som den fjærlette Supercaliberen. Er du mindre dyktig teknisk og mer opptatt en god rittopplevelse og følelsen av mestring vil du kunne sykle like fort med en kvikk stisykkel, samtidig som du vil føle deg tryggere og mindre stressa i de tekniske partiene. 

Dekkene kan påvirke sluttiden mer enn valget av sykkel.

Slik har vi testet

Slik har vi testet:

TESTVERKTØY: Med to par Assioma-pedaler kunne vi måle nøyaktig watt på begge syklene. Dette gjør at vi kan sammenligne klatretidene direkte uten å være usikre på om vi tok i mer på den ene eller den andre sykkelen.