Test av Cannondale 1FG singlespeed

Nå om dagen kan man liksom ikke regne seg som ordentlig entusiast før man har bygd seg en singlespeed, og jeg har innsett at dette er en mote som allerede er blitt til mer enn et blaff. I fjorårets amerikanske 24-timersmesterskap sykla vinnerlaget på singlespeed-sykler fra Jericho Bicycles. Man blir jo sliten bare ved tanken, men det beviser at det går å sykle fort i skogen på slike sykler med retro-vri også. Hvordan er det å sykle på en sykkel som nærmest har til hensikt å gjøre ting vanskelig? Jeg bestemte meg for å gi dette en sjanse. Med et litt skeptisk utgangspunkt fikk jeg lånt meg en Cannondale 1FG til test fra Sykkeldelisk i Oslo.

Test

Cannondale var tidlig ute med å lage singlespeed-sykler, og serieproduserer slike, både med dempergaffel (1FG Ultra) og uten (1FG). Jeg valgte sistnevnte. Hovedtriangelet i ramma er laget av Cannondales edleste slag, nemlig de lette og stive røra som Cannondale kaller for Optimo. På en singlespeed blir imidlertid momentet så stort at bakramma er veldig utsatt for vridninger. Derfor har alu-guruene forsynt frontramma med langt kraftigere sete- og kjedestag enn på vanlige Optimo-rammer. Foran sitter en veldig stiv Cannondale Fatty-gaffel. Bremsene er hydrauliske Magura Julie skivebremser. Hjula er satt sammen av Mavics XM 117 skivefelger på Cannondales egne nav, mens Truvativs ss-krank sitter i Cannondales patenterte, eksentriske krankhus.

Den eksentriske løsninga gjør at du med enkelt verktøy sjøl kan sørge for at kjedet får rett stramming, noe som er en utfordring ved bygging av ss-sykler. Dette igjen muliggjør bruk av vanlige hurtigkoblinger i navakslinga bak, og man kan ha vertikale dropouts. Dessuten er sykkelen forsynt med vanlig girøre, i tilfelle man skulle fristes til å montere på et gir bak.

Opprinnelig er sykkelen bygd som en enkel, men samtidig avansert bysykkel, og leveres egentlig med store IRC asfaltdekk. Disse blei straks bytta ut med store knastedekk, og vips så var sykkelen klar til å brukes i skogen. I rå aluminium ser sykkelen intet mindre enn lekker ut, med pen geometri, hellende overrør og kraftig dimensjonert underrør. En ørn pryder seterøret, mens den lyseblå fargen i de tøffe dekalene finnes igjen i lyseblå ventilhetter - en liten og enkel, men fin detalj. Overflaten på røra er ulakkert, og ting som ville gitt stygge skrammer på en lakka sykkel forblir usynlige på 1FG'en. Selvsagt har sykkelen den pene finishen som vi er vant til fra Cannondale.

I praksis merker man fort at ramma og cockpit'en er en innertier av et utgangspunkt: Jeg har aldri sittet så godt på en umodifisert sykkel som på 1FG'en. Sittestillinga er er utsøkt kombinasjon av det sporty og det komfortable, med vekt på det siste, og sørger for å gi gode manøvreringsmuligheter. Det skal sies at setepinnen da var en liten centimeter over maxmerket, men jeg er relativt lang i beina. Det er dessuten fort gjort å bytte til en lengre setepinne i butikken om det trengs.

Ved første tråkk brøt jeg ut i et "Nnngh!", og fingrene mine begynte straks å larve seg rundt styret i en reflekslignende famling etter girhendler. Men nei, gitt, her var det ikke noe valg: Tramp på, gutt, eller gå av! Den første turen begynte med mange og lange klatringer på glatt stein. Det var stedvis kul umulig å komme opp, og det var generelt kjempeslitsomt. Skepsisen jeg hadde i utgangspunktet utvikla seg følgelig til gjennomnegative tanker omkring singlespeed.

Over i smulere terreng gikk det bedre, og sykkelens egenskaper kom mer til sin rett: Etter en time var bremsene innkjørt, og ga full kontroll med bare én finger på hver hendel, mye takket være den store 185mm-skiva foran. I motbakkene ga et komfortabelt bredt styre gode muligheter til å virkelig jobbe seg oppover med sykkelen fra side til side. Det var en fryd når sykkelen virkelig skjøt fart ved hvert tråkk: Kreftene som blei lagt i tråkka blei effektivt omdanna til framdrift ved hjelp av den lette ramma med det stive baktriangelet. I lange motbakker må man pent gi full gass, og så lenge man orker å holde dampen oppe i styrketråkka er det ingen av fulldemperkompisene som vil ta deg igjen - bare prøv! Det er ikke til å legge skjul på at det er tungt å sykle singlespeed. Samtidig er det bemerkelsesverdig hvor effektivt det ene giret ofte er, også i situasjoner man garantert ville gira om man hadde hatt muligheten. Når man ikke har noe annet valg enn å trampe i vei, lærer man seg fort å presse seg sjøl. Ved stor belastning hørtes riktignok et og annet knirk fra kranken, men ikke verre enn at litt velplassert fett fikser det. Med 33:16-utveksling blei det litt tungt til skogssykling. Et 17- eller 18-drev bak ville gjort sykkelen mer allsidig og skogsvennlig.

På flatene på fin sti er ett gir mange ganger helt perfekt, og tikkinga fra baknavet ga gode assosiasjoner til langt dyrere deler fra Chris King. Balansen i Cannondale'en var ypperlig, og vektforskyvninger i teknisk terreng var en smal sak. En totalvekt på bare ca 10,5 kg bidrar også sterkt her. Man må passe på å legge inn tråkk når man kan på en ss, og kunsten er å bevare fart og flyt. Sykling på stiv singlespeed gir derfor en meget effektiv kvessing av teknikken. På dager man føler seg pigg i beina kan det i tillegg være veldig inspirerende å ta singlespeed'en på tur framfor en til sammenligning dorsk fulldemper.

I tekniske nedoverbakker var det nærmest utrolig hva jeg med forbausende letthet klarte å manøvrere sykkelen ned. Takket være gode bremser på ei velbalansert ramme kunne jeg snirkle meg ned ting jeg ville nølt med på min egen fulldempa sykkel. Mestringsfølelsen blir enorm, og du verden så moro det er! Man sykler ikke fortere på sti på en stiv ss, men farstfølelsen øker, og man må være nøyere med linjevalg, dosering av brems o.s.v. På en sykkel med demping kan man ofte takke en stiv og sterk gaffel med mye vandring for at man kommer seg ut av vanskelige situasjoner. På helstiv sykkel har man derimot bare seg sjøl og egen teknikk å takke om man kommer seg ned. En vellykka nedfart kan derfor gi en stolthetsfølelse ingen annen sykkel kan gi. Imidlertid var dessverre eikene i hjulsettet litt løst snørt, noe som hindra den helt kontante følelsen i styringa. Cannondale burde ha kosta på seg litt mer raffinerte felger med maljer rundt eikehulla, og lagt mer ressurser i bygginga. Gummien i holkene var dessuten ubehagelig hard, men dette er fort gjort å bytte.

Konklusjon

Terrengsykler med bare ett gir har egentlig noe paradoksalt over seg, da mange gir alltid har vært et kjennetegn på terrengsykler. Det må sies at singlespeed-sykler er leiketøy for viderekomne, og vil neppe bli noe for hvermannsen. For den som søker en ekstra utfordring og vil blåse nytt liv i stier man nærmest kan sykle i blinde, kan ss være et perfekt verktøy. Det er god trening, både kondisjonsmessig og teknisk, å sykle singlespeed i skogen. Man blir utholdende og seig, man lærer seg å holde konsentrasjonen oppe - kort sagt, man blir en bedre syklist av å sykle ss.

Jeg forelska meg i den fine Cannondale'en. I en singlespeed som dette får man et effektivt treningsredskap, som ved montering av store knastedekk og et større tannhjul bak vil gi en masse moro i skogen. Som du kanskje skjønner: Jeg blei litt hekta, enda jeg blei advart på forhånd, og har nå bedre forståelse for alt singlespeed-snikksnakket rundt meg. Fraværet av gir passer dessuten godt, siden jeg er bedagelig anlagt og en dårlig mekaniker. For ti tusenlapper får man her ei fabelaktig fin, stiv og lett ramme, gode komponenter og en masse moro - men den fortjener å brukes på annet enn bare asfalt. Ekstremminimalisme er forbausende nok veldig stas, bare man gir det en ordentlig sjanse.

 Skal vi se, hvor mye penger hadde jeg på sparegrisen igjen? Ti tusen? Jippi, akkurat nok til en Cannondale 1FG og en Bugg!