Test av Cinnelli Softmachine

• Flott ramme laget i Italia

• Bra hjulsett

• Skivebremser

• Stiv som pokker

Minus:

• Stiv som pokker

• Altfor lang stem

• Forferdelig sete og setepinne

• Mekaniske skivebremser - flere byr på hydraulikk i denne prisklassen

• Bråkete, pga lavt kjedestag og overdimensjonert aluminiumsramme

Cinelli er mest kjent for sin produksjon av fine landeveisrammer. I tillegg er navnet kjent som oppfinneren av Spinachi-bøylene som har gitt UCI grå hår i mange år. Halvt tempobøyle halvt midtmontert barends, helt ulovlig, til konkurransebruk.

Cinelli er også et datterselskap av rørmaestro Columbus og får dermed siste nytt på rørfronten før mange andre rammeprodusenter.

På test her hos oss er selvfølgelig ikke en av Cinellis mange landeveis-lekkerheter, men en ganske så fin terrengsykkel, med det litt rare navnet Soft Machine.

Soft Machine navnet henspeiler nok nettopp det at Cinelli først og fremst lager landeveisracere og at en terrengsykkel dermed er en del softere enn en superrask gatemaskin.

Soft Machine

Det første man legger merke til med Soft Machine er den matte grå rammen, med et stort dråpeformet skrårør. Ved beføling kjenner du den matte overflaten som en ru struktur. Skrårøret er såpass tynnvegget at du klarer å klemme det ørlite grann sammen med hånda. Ved knipsing på rørene kommer en herlig klikkelyd snarere enn pling. Columbus Airplane rørene på Soft Machine er ikke tykkere enn strengt tatt nødvendig. Rammen er klar for både skivebremser og felgbremser.

Sykkelen er satt opp med Formula mekaniske skivebremser, Rock Shox Pilot SL og fine Mavic Crossroc Disc UST hjul. Her er det med andre ord en del utstyr som er verdig en senere oppgradering.

Cinelli har ved bygging av denne sykkelen begynt i den enden vi liker, med rammen. Rammen er håndlaget i Italia og skikkelig forseggjort med fine sveiser og høyteknologiske alurør. Rammen har også integrert styrelager, noe vi ikke er kjempefan av, men som bidrar til å holde vekten nede.

I skogen

Soft Machine er helt klart en sykkel myntet på rittsyklisten. På alle som vil forstes mulig over fjellet fra Rena til Lillehammer eller slå kompisen til Kikut eller tilsvarende grusvei-strekk. Vi er selvsagt mest interessert i hvordan den er å sykle med på teknisk sti. Den stive aluminiumsrammen overfører all kraft fra pedalene til bakhjulet. Hvis det er noe som flekser her, så er det evt ankler og krankarmer. Kranken er av utdatert firkantakslingstype, noe som er litt smålig på en sykkel til denne prisen.

Denne sykkelen er stiv. Med 130 mm styreframspring er du også garantert en sportslig sittestilling som stiller store krav til kjøreferdighetene. At rammen er stiv er positivt ved grusveisykling og på asfalten, men på sti blir det nesten for mye av det gode. At dropoutene på bakhjulet også er lave, bidrar til at giret slår oppe i ramma ved det minste slag. Dette gir stivheten en lyd også. Det tynnnveggede tjukke skrårøret gjør at lyden blir forsterket gjennom ramma, hvis tannskranglinga di ikke høres på lang vei så hører man likevel denne stive sykkelen komme nedover stien.

Vinklene på sykkelen er relativt standard på den hissige xc-siden og overrøret er lavt og passe langt. Passe langt med en 120mm stem, er vel egentlig riktig. På grus og i lett terreng er sykkelen stabil og kjapp. Dette henger direkte sammen med det lange overrøret og den stive rammen. På teknisk sti blir det for mye slag og sprett. Du blir hengende litt for langt frempå når du står og sittende litt for utstrakt ved sittende sykling. De slangeløse dekkene hjelper litt på komforten, men det er ikke nok. Oppover i teknisk terreng er sykkelen veldig responsiv og fin, men igjen blir inntrykket ødelagt av den lange stemmen.

De mekaniske Formula skivebremsene fungerte helt greit. Vår sykkel kom dessverre ikke med SRAM 9.0 hendlene som står på spec-lista, men var sattt opp med noen forferdelige lange Shimanohendler. Disse var ikke spesielt ergonomiske. En annen ting som ikke var spesielt egonomisk var setet. Bontrager RaceLite setet var ok å sitte på, men ved teknisk sykling satt det seg fast i buksa hele tiden. Hjerteformen i setets bakkant må ta skylden for dette. At setepinnen var umulig å stille i vater gjorde ikke saken noe bedre. Både sete og pinne må byttes ut før denne sykkelen er klar for stien, etter min mening.

En annen ting som må gå er det lave og lange styreframspringet. 130 mm er fryktelig lite stivennlig og egentlig litt i overkant på grusvei også. 120 mm burde være mer enn nok på en sykkel i denne størrelsen. Cinelli har heldigvis vært smarte nok til å utstyre Soft Machine med et bredt og oppsvingt styret. Det har riktignok en litt pussig bøy, men økte uansett sykkelens stiverdighet.

Deore-girene fungerte som vanlig helt topp.

Konklusjon

Cinelli Soft Machine er et prosjekt jeg gjerne ville like. Cinelli har gått ut fra en ordentlig håndlaget italiensk ramme og fokusert på fine hjul og en relativt bra gaffel. Dessverre kommer utstyret litt til kort sammenlignet med flere andre sykkelmerker.

Som stisykkel er Soft Machine nesten for stiv. Og med et dundrende bakgir får du til stadighet høylytt bekreftelse på at det slår noe vanvittig der bak.

Formula mekaniske skivebremser er positivt i den forstand at hjulene i hvert fall er klare for skiver, men det kan lønne seg med en oppgradering her i fremtiden. Effekten når ikke opp til hydrauliske bremser. Og her kommer vi til sykkelens kjerne: Cinelli Soft Machine har en ramme og et hjulsett som er verdig flere oppgraderinger, hvis du prioriterer ritt og grustrening og er ute etter noe av det stiveste man kan få for penger.

Er du ute etter en rendyrket stisykkel, får du bedre alternativer i denne prisklassen.

Spesifikasjoner