De siste årene har fulldempede terrengsykler blitt mer og mer vanlig. Ikke bare i bratthengene i utforløypa og på de grove stiene, men også i rundbane- og maratonritt. I verdenscupen vinnes det flere og flere viktige ritt på fulldempere. Også VM og OL-medaljer har de siste årene i økende grad blitt vunnet av syklister på sykler med demping både foran og bak. Verdens beste terrengsyklist Julien Absalon sverger likevel til hardtail i de aller fleste ritt, men ting kan tyde på at han er et særtilfelle med særdeles god teknikk og en overlegen fysikk.
De to syklene vi bruker i denne testen er så godt som identiske, bortsett fra at den ene har demper både foran og bak, mens den andre kun har demper foran. Fulldemperen Trek Top Fuel 9.9 SSL er en av markedets aller letteste rittfulldempere, og har det siste innen demperteknologi. Sykkelen har også fjernstyrt låsing for både gaffel og bakdemper. Totalvekten for den fulldempede toppmodellen til Trek er rett under 10 kilo.
Hardtailen Trek 9.9 SSL er til forveksling lik sin fulldempede bror. Alt av utstyr fra styre til bakgir, hjul og dekk er identisk med fulldemperen. Bare totalvekten og prisen er forskjellig. Treks råeste hardtail er 700 gram lettere enn fulldemperen og koster drøye 10 000 kroner mindre.
Det er flere aspekter som er interessant å teste ut når det gjelder hardtail kontra fulldemper.
Hvilken sykkel går fortest i en gitt løype?
På hvilken sykkel bruker du minst energi?
Og på hvilken sykkel får du best fremkommelighet, kontroll og trygghet?
BEDRE FLYT: Under testingen var alle testsyklistene enige om at syklingen fløt vesentlig bedre på fulldemperen. Det føltes enklere å holde farten, og spesielt ved sittende sykling over tette små slag er det lettere å holde en jevn flyt på fulldemperen. Hardtailen føltes til gjengjeld mer kontant og responsiv spesielt ved stående sykling, men det er ikke sikkert farten var noe høyere i bakkene likevel. Støting fra konkurrentene i en grusbakke vil føles mer kontant med hardtailen. Begge syklene var særdeles godt likt av testerne og alle fant seg godt til rette på de to Trek-syklene.
I teknisk terreng føles det som om det er lettere å holde planlagt linje på fulldemperen. Selv på glatte røtter er det tryggere å holde svingkurven og opp fjellkanter er det lettere å trå jevnt og fortsette å trå over kanten. I lysløypa på runde 2 virket det som om det var lettere å komme opp i fart utover flaten etter rundens tøffeste bakke. Selv om dette var på relativt jevnt underlag var det lettere og billigere å holde tempoet opp med demper bak.
LIK FART PÅ GRUSEN: I grusbakken ble låsen på bakdemperen brukt på fulldemperen. Denne slipper likevel noen slag gjennom demperen, og selv på svakt bølgende grusvei føltes det som om fulldemperen sparte syklisten for krefter. Tidene i grusbakken var for like til at det var mulig å se noen vesentlig fordel for den ene eller andre sykkelen. Både puls og tider var like på begge syklene. Den ene testsyklisten hadde sin raskeste klatring, med lavest puls, på fulldemperen, mens den andre testeren syklet fortest og billigst på første runde med hardtail, og siste runden på fulldemper. Vektforskjellen på de to syklene på 700 gram var umulig å spore tilbake til tidene og pulsmålingene, noe som tyder på at vi i hvert fall ikke kan snakke om noe effektivitetstap for fulldemperen oppover på grus.
Mens skillet på grusen var minimalt, var forskjellene i de middels tekniske ritt-rundene større. Her syklet konsekvent alle testerne enten fortere, eller billigere på fulldemperen. På de to seks-minutters rundene vi syklet, skilte det mellom 10 og 15 sekunder i fulldemperens favør på hver runde. Hvis vi enkelt antar at denne trenden vil holde seg i et normalt rundbaneritt, som varer opp mot to timer, utgjør det over tre minutter på slutt-tiden. Det kan fort være forskjellen på første og fjerdeplass. I mer tekniske maratonritt som Bukkerittet, Vestmarkrittet, Terrengsykkelrittet og Drammensrittet vil forskjellene kunne bli enda større. Og det er før vi tar hensyn til at fulldemperen også vil spare deg for mer krefter jo lenger rittet pågår. Selv om forskjellene i våre testrunder var små, var trenden og følelsen underveis tydelig. Det gikk fortere og enklere på fulldemperen rett og slett.
BEDRE FREMKOMMELIGHET: Og her kommer vi også inn på spørsmål tre i vår analyse. Fulldemperen gir økt trygghet, bedre fremkommelighet og sjansen for fall og punktering vil sannsynligvis gå ned. Testsyklistene i denne testen er alle syklister på høyt nivå, med god teknikk og det er helt åpenbart at syklister med dårlig teknikk vil ha enda mer å tjene på å sykle fulldemper. Fulldemperen vil hjelpe på teknikken, men ikke bremse i de partiene der det kun er kondis og styrke som avgjør. Du vil kunne sykle fortere nedover, eller like fort som på en hardtail, men med ekstra margin. I tillegg vil du kunne komme opp flere vanskelige bakker uten å miste flyten, og uten å måtte stoppe opp å trå.
Likevel er det ikke helt svart/hvitt. En fulldemper har nesten aldri plass til to flaskeholdere, noe som kan være vesentlig i et maratonritt. En fulldemper har flere bevegelige deler som kan begynte å slarke, og det er en demperenhet til som kan gå i stykker. Med det sagt, så er moderne fulldempere veldig pålitelige, og vedlikeholdet er minimalt mer enn på en hardtail.
Les manualen og sett deg inn i hvordan du stiller inn demperne dine for å mest mulig ut av dem. Gjør du det vil du høyst sannsynlig sykle fortere i terrenget med en moderne ritt-fulldemper enn på en fjærlett hardtail.
Vi er i hvertfall overbevist.
OM TESTLØYPENE:
Vi har i denne testen testet syklene mot hverandre i tre forskjellige testløyper. Løype 1 består av en middels teknisk klatring, en slagete flate, en steinete utforkjøring og et langt grusstrekk, som utgjør omtrent 45 prosent av løypas totale distanse på drøye to kilometer.
Løype 2 går for det meste på kjerrevei på gress og jord, i tillegg til et teknisk stiparti med flere trinn oppover og en middels rask utforkjøring. Fordelingen i denne løypa er omtrent 40 prosent sti og 60 prosent skiløype med gress/jordbunn.
Den siste testløypa er en ren grusklatring med relativt jevn stigning. Bakken starter flatt og bølger litt småkupert mot slutten. Totalt var bakken på 1,6 km og steg 81 meter, noe som gir en snittstigning på ca 5 prosent.
I alle testløypene ble det syklet i et tempo like under ritt-tempo. Et tempo alle testsyklistene var komfortable med å holde i flere runder på rad uten at farten gikk vesentlig ned. Testingen foregikk til gjengjeld ved at syklistene syklet annenhver runde på fulldemper og hardtail. Både snittpuls, makspuls og rundetider for hver runde ble registrert og kan leses av i tabellen her i testen (se nr. tre fra toppen blant bildene til høyre).
