Bad-ass design
Superstiv
Høykvalitets demping
Lite vedlikehold
Minus
Sherman
Amerikanske Answer-Manitou har nok lenge sett seg lei på å blislått av en kjent italiensk gaffelprodusent på hjemmebane, verdensstørste terrengsykkelmarked. Nå som frikjøring begynner å bli den mestprofilerte delen av sporten satser Manitou knallhardt for å ligge itet teknologisk og være på toppen av ønskelisten til enhverutstyrsorientert syklist.
Sherman-serien ble lansert for inneværende sesong og er ment å væreden tøffeste gutten i klassen. Navnet henspiller på den legendariskeog fryktinngytende mean machine fra første verdenskrig. Med sinSherman fyrer da også Manitou av direkte mot Marzocchis velkjenteZ1/Bomber-serie, og håper vel samtidig å få inn et skudd i baugen påFox' fine Vanilla-gaffel. Sherman er hittil lansert i en rekkevarianter, og det kommer spennende nyheter for neste sesongsom allerede er gammelt nytt. Stikkord er inntil 7" vandring påsingelkrone og Stabil Platform Valving. Testgaffelen er imidlertid ensvart '03 Firefly med 20mm hjulkobling og standard 1 1/8" styrerør.
Hva kan så Manitou yppe med?
Vel, gaffelen er klart imponerende i sin fremtoning. Uttrykket ermassivt og aggressivt, og skiller seg bevisst ut fra sinekonkurrenter. Emblemer er i preget og eloksert aluminium samt lakkertegaffelben i grov struktur. Maskinerte aluminiums reguleringsratt. Alter stort og kraftig, og det er ikke vanskelig å la assosiasjonene gåtil tidlige støpegodskonstruksjoner. Gaffelbroen er på Manitou-visplassert på baksiden av gaffelen, og uten tradisjonelle bremsebossskaper dette en utrolig clean look. Innvendig gaffelben erindustristandard Easton 32mm, mens de magnesium helstøpte ytterbenenemåler hele 39mm på det tynneste - skuddsikkert altså! At disse ogsåfortsetter et stykke under navfestet gir også en ekstra stjerne i renkulhet. På en slik gaffel bør standard dropout vike plass for engjennomgående aksel, selv om det altså er tilgjengelig. Testgaffelenhar 20mm akselfeste, og ikke med noe hurtigkoblingstjafs: 4 langsommeskruer klemmer fast den uhyre kraftige akselen som i likhet medstorebror Dorado har fått sekskantede ender. Sekskantene skal ifølgeManitou bidra til ytterligere torsjonsstivhet i gaffelen. Dette erdiskutabelt, men gir ihvertfall et særpreget utseende. Ekstrapoeng formutterinnsats i stål her, slik at om gjengene strippes blir ikkegaffelbenene ødelagt. Styrerør i aluminium topper det hele.
Men som med så mye annet er det også innsiden som teller. Her erdet også godsaker: En titanfjær i venstre gaffelben tar seg avfjæringen og en lukket TPC+ dempeenhet i høyre ben kontrollererbevegelsen. TPC+ enheten har et flytende stempel og separate ventilerfor lavhastighets- og høyhastighets kompresjon samt returdemping somskal gi mer progressiv demping enn den tidligere TPC enheten. Bådekompresjon- og returdemping er stillbar fra utsiden. Vandringen kanogså stilles mellom to trinn, 130 eller 110mm ved å vri på et ratt ogtrykke sammen gaffelen. I 110mm settingen har man i praksis bare klemtsammen gaffelen de første 20mm av vandringen. På grunn av dennemekanismen er det ikke mulig å forspenne fjæren (preload) for åjustere kjørehøyden (sag). Stadig forbedrede pakninger (Evil genius)lover å holde møkk ute uten bruk av skjemmende gummibelger. Lenge harManitou sverget til fettsmøring av sine gafler, men har nå valgt etbad med begrenset mengde smøreolje som mater fòringene nok til å holdefriksjonen i sjakk. De rørslige dimensjonene og avansert innmat harimidlertid sin pris. Tross Easton aluminium, magnesiumstøp, maskinertedeler og titanfjær veier gaffelen hele 2.45kg, en ganske anseelig vektfor en singelkrone. Spesielt skuffende er dette når fabrikanten oppgirvekt på straks over 2kg. Skuffende er det også er at en "disconly"-gaffel ikke tilbyr noen løsning for føring av bremseslangen.
Hvordan funker'n?
Det første man legger merke til er hvor smooth gaffelen er!Friksjon er bortimot fraværende, og det kjennes ut som gaffelenallerede er innkjørt rett ut av boksen. Det neste man legger merke tiler hvor myk gaffelen er. Fjærraten føles helt lineær og veldig flat,og bare ved å trykke ned sykkelen foran eller bunnyhoppe kan mannesten slå gjennom hele vandringen. Dette er typiske kjennetegn på enmoderne gaffel med mye vandring, at det er dempingen som fange oppslagene og ikke fjæren. Vel ute på sti forsvinner raskt bekymringeneom for myk gaffel. Takket være sin fine progressive demping beholdergaffelen fast kjørehøyde og bunner så godt som aldri. Man glemmer ogsålike raskt den sikkert altfor høye vekten og gleder seg overstyrepresisjon som vanligvis er forbeholdt dobbeltkronegafler. Faktumer at det er lett å glemme seg og tro at dette er en utforgaffel, fordet er når farten øker at den virkelig trives. Røtter, steiner ogkanter slukes rått. Hopp dempes bløtt og effektivt. Men med "bare"130mm vandring kommer man selvfølgelig raskt til kort når man blir fortøff og begynner å sikte på store steiner og korteste vei. En stripsrundt gaffelbenet viser at positiv vandring faktisk er hele 133mm,ikke mindre enn oppgitt som det ofte viser seg. Når gaffelen bunner,bunner den også hardt. Men da først på flatlandinger fra nærmere 1.5m,ihvertfall med totalvekt på godt over 100kg. Noe annet er kanskje ikkeå forvente med standard/medium fjær heller.
Til tross for høy følsomhet på de aller minste ujevnhetene kanimidlertid gaffelen føles litt overdempet på større røtter og mindrestener når farten ikke er så høy. Dette blir noe bedre med innkjøringog tilvenning. Undertegnede er vant til ivrige Marzocchi og valgte åtone ned kompresjonsdempingen, men beholdt returdempingen imidtposisjon. Til gjengjeld gjør den faste følelsen sykkelen rolig påsti og matcher en 5th Element bakdemper fint.
Høyden, myk fjær og høy vekt gjør seg gjeldende først når man skalha med seg forhjulet opp kanter og løfte fronten over størrehindringer. Noe må ofres for styrepresisjon og komfort. Korterevandring løser mye av dette, men dessverre imponerer ikkevandringsjusteringen videre. Siden gaffelen bare er trykket sammen på110mm-settingen uten at fjærraten er endret mister den nesten allfølsomhet. Gaffelen sparker også på retur hvis man ikke samtidig økerreturdempingen - noe man ikke så gjerne endrer når man har funnet detrette punktet for 130-settingen. Mekanismen lager også noksåforuroligende lyder ved inngrep, og påliteligheten har vært påklageligda den iblant ikke virker og man må skru opp hele saken for å"nullstille" den. Derfor lett å føle ubehag bare ved å innta110-settingen, som følgelig stort sett har vært forbeholdt noenetapper på asfalt. Personlig oppfatning er at mekanismen og de ekstragrammene gjerne kunne vært spart. Derimot er det synd at det ér spartpå ekstra fjærer, slik at man kunne tilpasset gaffelen for kroppsvektog kjørestil. Særlig fordi man ikke kan justere preload. Mye kanavhjelpes med å trimme kompresjonsdempingen, men det er ikke enfullgod løsning. Bytte av fjær blir forøvrig en kostbar affære skalman holde seg tro til Firefly'ens titanversjoner.
Hjulkoblingen skjemmer også inntrykket. Sekskantendene gjør detikke akkurat lettere å entre akselen og hvorfor kommer så få gaflermed styrekant for navet slik Boxxer har? Sekskanten skal gjøre atakselen låses for rotasjon uten at man trenger å spenne så hardt fast,noe skruene med hode for puslete og brysomme 3mm unbrakonøkkel skulleindikere. Hovedproblemet er imidlertid at sekskanten nettopp ikke gjørdet mulig å spenne fast akselen hardt nok til at den ikke sklir iakseretningen. Følgen er at det blir noe spill sideveis på hjuletsiden navet dermed vandrer litt på akselen. Hjulet ramler ikke av, mendet er irriterende nok. En flens på enden av akselen hadde løst dette.En siste irriterende ting var at gaffelen dryppet olje allerede førden hadde rullet en meter! Bytte av en O-ring i bunnen av det enegaffelbenet var imidlertid nok til å tette.
Vedlikeholdsmessig ser det derimot lovende ut. Demperenheten erlukket og trenger neppe oljeskift mer enn én gang i året. Pakningenevirker overbevisende selv her til lands med mye vær og natur. Goddekklaring og bakvendt gaffelbro som tar imot den verste sprutenbidrar også til dette. For å beholde gaffelen smooth må man imidlertidspandere et par dråper olje ned mot hovedpakningen etter en 10-20timer sykling. Holder man også gaffelbenene rene og sjekker statusunder støvpakningen etter en skikkelig gjørmetur slipper man billigunna.
For hvem? Konklusjon
For å oppsummere det hele er Sherman en gaffel med spesielt designog mange kvaliteter, men endel barnesykdommer trekker nedinntrykket. Den ideelle kjøper er en frikjører som har fått smaken pådobbeltkronestivhet, men trenger en lettere gaffel for lengreturer. Det er også en fin junior utforgaffel og en robust kandidat fordirt jump og dual. Sherman er ikke for en lett xc-hardtail! For mangevil gaffelen falle litt mellom to stoler fordi den kan bli for tungfor stikjøring og samtidig mangle tilstrekkelig vandring ogdobbeltkronestyrke for downhill og de verste droppene.
