Marathon XC-gaffelen har en kombinasjon av luft og stålfjær i henholdsvis det høyre og det venstre gaffelbeinet, foruten olje som både smører og kjøler. Vekta på ca 1900 g ferdig montert er akseptabel, men kanskje litt i tyngste laget om man også i maraton-segmentet legger bruk i ritt til grunn for vurderinga.
Justering og innstilling: Vi kan like gjerne si det med én gang: Vi var litt skuffa over Marzocchis løsninger når det gjaldt XC-gaffelen. Av en justerbar gaffel med stålfjær hadde vi forventa en gaffel som var enkel å stille inn og enkel å justere underveis på tur. Det var den ikke. Aller helst hadde vi sett at den kunne justeres ved hjelp av en skruknott på toppen av et av beina, à la Manitous Rapid Wind Down Travel eller RockShox’ U-Turn. På Marathon XC’en må man fram med gaffelpumpa og tømme luftkammeret fullstendig før man kan skru på justeringsskruen i bunnen av venstre gaffelbein. Hele 40 klikk sørger for nøyaktighet i innstillinga mellom 100 og 120 mm, men er etter vår mening altfor mye.
Det er altså ikke meninga at man skal sykle til toppen av fjellet i kort vandring, for så å vri gaffelen opp til max vandring for at den skal tåle de store hindringene på vei ned. Denne gaffelen er i stedet ment å settes opp en gang for alle, med fast mengde vandring. Om man er ivrig på å dille, kan man så klart finjustere ut fra hva slags terreng man skal sykle i fra gang til gang. Så ivrige er ikke engang vi i terrengsykkel.no.
TST: På høyre gaffelbein sitter TST-justeringa. Dette er en femtrinns lavhastighetskompresjonsjustering (puh, langt ord!) som er med på å bestemme hvor lett gaffelen skal la seg komprimere når den møter hindringer. Denne virker også inn på returhastigheten. I den ene enden (”CL”) har man låsing i full lengde, mens innstillinga for nedoverbakke (”DS”) kommer man til ved å vri hendelen så langt det går mot klokka. Mellom de to har man tre ulike ”all mountain”-innstillinger. TST-hendelen er enkel å nå fra setet mens man sykler, men til generell opp-og-ned-sykling lot vi oftest gaffelen bli stående i ”AM-” (nest raskest).
Klatring: XC-versjonen i Marathon-serien har den smarte ETA-funksjonen. Ved å vri den freste aluhendelen på venstre gaffelbein med klokka, begrenser man returen, slik at den ikke strekker seg ut til full lengde. I stedet gir den deg ca 6 cm verdifull vandring i stående klatringer i bratte, tekniske mot bakker. Dette senker fronten slik at det er lettere å holde forhjulet i kontakt med underlaget. Til lange moter på fint underlag er det mulig å låse gaffelen fullstendig (TST-hendel med klokka til ”CL”-posisjonen). Låsen funka dessverre ikke tilfredsstillende på XC’en, da den likevel ga et par cm med merkbar gynging. Dette skal la seg ordne ved en overhaling av høyre gaffelbein, ifølge importør Sportpartner i Bergen. Vi hadde dessverre ikke anledning til å prøve dette, men tar importørens ord på at dette stemmer. Ved løfting av forhjulet over hindringer kjentes et klunk i det gaffelen strakte seg ut til full lengde. Dette likte vi dårlig, og slikt kunne Marzocchi enkelt ha bota på.
Bortover og nedover: XC-gaffelen er imponerende stiv til å ha diameter på 30mm på innerbeina – like stiv som en Fox Talas, som av mange, i alle fall internasjonalt, regnes som målestokken for stigafler. Dette gir sjøltillit når Moder Jords cellulitter blir grove. Etter flere turers innkjøring, blei de første centimetrene følsomme, slik man kan forvente av en gaffel med stålfjær innvendig. Dette gjør gaffelen behagelig på grus og fin sti. SElv med justering av returhastigheten følte vi at gaffelen ikke riktig hang med når støta fra underlaget var mange, mellomstore og kom brått på. Dessverre tror vi skyldes at gaffelen ellers har en fjærrate som er typisk for luftgafler: Halvveis nedi vandringa møter man progressivt større motstand. Derfor følte vi ikke at vi fikk utnytta all vandringa i gaffelen, og mot store hindringer føltes den også noe spretten i returen, takket være det økende lufttrykket man møter. Og nei, det er ikke et alternativ å kjøre gaffelen uten luft.
Marzocchi Marathon SL (luft/luft)
Kanskje har ingen annen gaffel satt så stort preg på terrengsyklinga som den legendariske Z1-gaffelen fra Marzocchi gjorde etter midten av 90-tallet. Siden den gang har Marzocchi alltid hatt svært høy status hos oss stisyklister. Dette skyldes først og fremst takket italienernes sterke og fintfølende stålfjærgafler. De lette variantene av luftdempa XC-gafler har derimot ikke helt hatt samme vekt og følsomhet som konkurrentene Manitous og RockShox’ lettvektsgafler.
Justering og innstilling: SL-gaffelen har et klistremerke som det står ”Doppio Air” (doppio=dobbel) på. Dette henspiller på at den har både positiv- og negativfjær av luft. Lufta i positivkamrene forsøker å dytte gaffelen ut til full lengde til enhver tid. For å motvirke dette, har Marzocchi et negativkammer som motvirker dette. Mengden luft her bestemmer også mengden vandring. Resultatet er en gaffel som i tillegg er følsom på mindre hindringer. Høres greit ut, men faktisk har denne gaffelen ikke mindre enn fire ulike luftkamre som alle justeres på samme måte. Ett positivt kammer i begge bein og et negativkammer i venstrebeinet. I tillegg har den et fjerde lite kammer også i bunnen av venstre bein. Dette fungerer som en liten luftpute som skal hindre deg i å bunne gaffelen. Følg Marzocchis anbefalinger, så blir det bra.
Vi må si at fire kamre er langt i overkant med et såpass omstendelig opplegg, og særlig kan man irritere seg over dette i en innkjøringsperiode, før man finner rett mengde trykk til kjørestil og kroppsvekt. Når man først kommer så langt, så får man imidlertid lønn for strevet. Returjusteringa gikk som en leik takket være 16 presise klikk med en stor alu-bryter under høyre gaffelbein.
Klatring: SL-gaffelen er nesten 2 hg lettere enn XC-modellen, noe som gir den en klar og merkbar fordel. Dessverre har SL’en ingen ETA-funksjon. Derfor blei TST-hendelen brukt flittigere på denne enn hva tilfellet var på XC’en. Til tekniske klatringer hadde vi stor nytte av ”AM+”-innstillinga, mens låsen (”CL”) på denne gaffelen funka som den skulle i de tunge grusmotbakkene.
Bortover og nedover: Også her kommer gaffelens relativt lave vekt tydelig fram. Fronten føles mye kvikkere å manøvrere enn Marathon XC-gaffelen, spesielt i raske svinger på smal sti og de gangene man må raskt løfte forhjulet over hindringer som kommer brått på. Bortover er denne luftgaffelen imponerende følsom på både smått og stort. Her har Marzocchi fått til å lage en rein luftgaffel med en stålfjærlignende, lineær fjærrate. Også her fant vi ut at TST-hendelen i "AM-"-innstilling var fin til allsidig kjøring på både sti og grus.
Gaffelen dykka ikke plagsomt mye under hard bremsing, noe gjerne Manitou-gafler har en lei tendens til å gjøre. I utforkjøringene var denne SL-gaffelen like sterk og stiv som XC'en, siden de jo har samme "hardware" i styrerør, inner- og ytterbein (hhv. alu, alu og magnesium). Dette gjorde det mulig å slippe bremsene, tviholde i styret og håpe at gaffelen skal bringe oss trygt ned røysa - noe den gjerne gjorde på imponerende vis. Et stort pluss var faktisk det fjerde luftkammeret i bunnen av venstrebeinet. Vi la merke til at vi brukte all vandringa på gaffelen uten å føle at vi var i nærheten av å smelle den i bunn. Bra! Det ser ut for at Marzocchi omsider har fått taket på luftgafler også.
Konklusjon
Begge de to Marathon-modellene er pene å se på, er stive og har supre justeringsknotter med presise, hørbare klikk - bedre enn noe vi har sett på noen annen gaffel tidligere. Vi savna imidlertid en form for grafikkmarkering på gaflenes innerbein, som kunne fortelle oss hvor mye vandring vi satte gaffelen til. Vi mener alle gafler med justerbar vandring burde ha dette. Både XC'en og SL'en har i overkant intrikate måter å stille inn gaflene på. Selv om luftgaffelen Marathon SL er mest tidkrevende å sette opp riktig, er det her man får best lønn for strevet.
En årvåken leser har nok forstått hvilken av de to gaflene som var vår favoritt: SL-gaffelen er, paradoksalt nok, faktisk mer lik en rein stålfjærgaffel i fjærraten enn XC-gaffelen. Den er kvikk, hederlig lett og mer allsidig enn vi hadde trodd. Prismessig plasserer begge modellene seg nokså høyt. Bare SL'en forsvarer prisen, etter vår mening. Denne luftgaffelen har nok et større behov for ettersyn enn XC'en. Til gjengjeld kan man på egenhånd og med enkelt verktøy skru ut f.eks. TST-enheten, pakke denne inn og sende den til Sportpartner, den norske distributøren.
Til slutt vil vi oppfordre Marzocchi til å revurdere sin bruk av "M"-temaet sitt. Dette går nemlig igjen både i gaffelbrua og krona. Vi kan ikke se at dette gir noen funksjonelle fordeler, men gir relativt dårlig plass til store dekk (grense på omlag 2,25) og det øker avstanden mellom krone og aksling.
