Heisbasert sykling i Hafjell

Han er på plass for åpningshelg, men det er færre her enn det pleier å være. Skal du nå til toppen av anlegget i Hafjell, må både gondolen og stolheisen på toppen gå. Nå er det trøbbel med girkassa på stolheisen.

Åpningshelg pleier som regel å være synonymt med lange køer og mye folk, men i år er det litt annerledes. Skal du sykle heisbasert er nettopp heisen ganske essensiell.

Jeg har skjønt at det er fullt mulig å få syklet en god del likevel, så jeg har tatt sjansen.

Det er min første reise i Hafjell. Jeg har vært her tre ganger før, på verdenscupritt og utfor. Hver gang har jeg slept rundt på et kamera og fotografert andre som har det moro på sykkelen – men jeg har aldri fått prøve selv. Og hvem er bedre å spørre enn Snorre Pedersen for tips til hva jeg bør begynne med?

– Parkløypa, Nameless, Råbølstien light, og så Brattlykkja og så Desserten. De leide meg inn i en måned. Send på meg ei melding da, så møtes vi senere og tar en tur!

Køen som ikke er der, gjør at jeg triller rett inn i første og beste gondol. Over Gudbrandsdalen er himmelen knallblå, med spredte skyer og en sol som får opp temperaturen i den lille gondolboksen. Sist jeg var i Hafjell var i 2014. Den gang var tusenvis av syklister samlet der for å se på verdensmesterskapet i utforsykling og rundbane.

På toppen tar jeg en rask titt på løypekartet, og følger skiltanvisningen til Parkløypa, etter Snorres anbefaling. På et platå på grusveien får jeg utsyn over Gudbrandsdalen, og strammer både sko og hjelm litt ekstra, før jeg slipper meg utfor. 

Det er som å bli dratt litt sånn ufrivillig, og litt frivillig inn i en karusell. Høye vegger og svinger kommer mot meg, og jeg har syklet nok doseringer til å vite at det er nytteløst å prøve å stritte i mot, her er det best å bare bli med på leken.

Selv om løypa er helt ukjent for meg, er ikke svingene eller hoppene i mellom vanskeligere enn at det går bra. Det rister og slår noe voldsomt – heisbasert sykling er ikke noe jeg gjør ofte, og akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke har gjort et forsøk på å varme opp. Jeg stopper, rister litt på hendene, og fortsetter.

Det er så morsomt at det er vanskelig å fokusere på noe annet.

– Kan vi bare svinge opp her? Jeg vil bare sjekke om den siste løypa har satt seg. 

Snorre Pedersen er ikke lenger ansatt i Hafjell Bike Park – Parken han var instrumental i å grunnlegge tidlig på 2000-tallet. Siden den ble grunnlagt har Hafjell Bike Park fått rykte på seg for å ha noen av verdens beste doseringer, mye takket være Snorre.

Pedersen har sluttet for lenge siden, men denne våren har han vært hyret inn for å ruste opp parken før sesongen begynner. Vi har tatt gondolen opp, tråkket oss opp til toppen av stolheisen, og nå har vi dundret ned øverste del av Buldreløypa. 

Snorre vil ta en sjekk. Bak sperrebånd går vi opp et høydedrag, og ser to dype doseringer, det ser ut som de er støpt i betong. Men dette er bare et kunstverk signert Pedersen, og det er disse doseringene folk valfarter til Hafjell for å oppleve. 

– Nå er det veldig viktig at disse doseringene får tid til å sette seg godt. Hvis folk sykler dem nå, blir de bare ødelagt, forteller Snorre. Mens vi beveger oss opp noen svinger legger han ut om hvordan de forskjellige doseringene er formet for å gi mest mulig moro, og hvordan overgangene må være for at man skal ha god flyt. Han konstaterer at det ser bra ut, og vi slipper oss videre ned Gressløypa.

Jeg sykler et par runder på egen hånd, og jobber meg gradvis gjennom de forskjellige løypene. Det skal bli to lange dager for håndleddene mine – jeg begynner å angre på at jeg ikke bare leide en utforsykkel. Jeg triller bort til bilen for å få i meg litt mat og drikke, og slår meg ned på parkeringsplassen. Der treffer jeg Morten Nordholm.

Han har vært med helt siden begynnelsen han også. For Morten er heisbasert sykling det han bruker aller mest tid på utenom jobb. Somrene går med til alpeturer i utlandet, men hjertet ligger i Hafjell. Stisykling er bare noe han kaller et substitutt. 

– Jeg har sesongkort her, og i Järvsö i Sverige. Men Hafjell er verdens beste.

– Hvor mange sykkeldager har du her i sesongen?

– Jeg er her fire helger hvert fall. Jeg reiser til Alpene om sommeren, men prøver å få til så mye sykling her som mulig. Nå er det jo dessverre ikke lov å campe oppe her lenger, det pleide vi å gjøre før. Jeg tror nok det er litt derfor noen ikke gidder å komme denne helga. Og så er det jo det at stolheisen ikke går, det er nok hovedgrunnen. Det er ofte mange stisyklister som kommer den åpningshelga. De synes det er dritfett, men klager over at det er alt for mye kø. Til dem vil jeg bare si; prøv å kom en annen helg, da. De hadde nok kommet flere helger om de visste hvor lite kø det er da. Vi som er her mye tar det som en sosial greie, denne køa. 

– Hva er det beste med å komme hit?

– Det er et ordentlig avbrekk fra hverdagen hjemme. Masse venner, øl, litt for mye øl kanskje. Det er jo ikke bare for å sykle – da kunne jeg like gjerne dratt til Drammen(skisenter med heisbasert sykling om sommeren, red.anm.). Jeg bor rett ved T-banen i Frognerseteren, så jeg kunne sykla der også. Men nei... jeg sykler her i helga, og så går jeg heller tur med bikkja i uka. Jeg håper bare det satses litt mer og at de får orden på åpningstidene. For meg har det ikke så mye si om det er åpent på onsdager. Men for turisten som kjører fra Sveits eller Tyskland - han vil sykle mer enn to dager.

Morten har vært en del av en liten, men entusiastisk gruppe syklister som i alle år har lagd ned dugnadstimer for å vedlikeholde og bygge stier i Hafjell. Jeg får gleden av å bli med Morten på en av de nyeste stiene, Westcut. Referansen henger bokstavelig talt i trærne, midt i løypa er en denim-jakke med avkutta ermer hengt opp i trærne. Stien er rødgradert, og en røff skogsvariant. Her er det lite doseringer og hopp og spore, bare god, gammeldags sti. 

Det blir en ny hvilepause når jeg har gjort unna runde nummer fire for dagen. Mens jeg får i meg en Red Bull ved gondolen passerer en gjeng syklister i de røde trøyene som viser at de er på utleiesykler- og utstyr. Praten går flittig, det virker som om dette er firmatur på sitt beste for de fleste av dem. Jeg ser også en og annen stisyklist – her er det verken grov sykkel eller helhjelm å spore, men de gliser like bredt som de andre når de kommer trillende ned mot inngangen til heisen. Men det som imponerer meg mest er å se barna. Flere foreldre har tatt med seg ungene sine, og de humper og triller ned fra topp til bunn. Så sliten som jeg selv som voksen er, er det mildest talt imponerende. Men ungene bare maser om én runde til.

Like tydelig som at Hafjell Bike Park er et turistprodukt, er det også et hjemsted for entusiastene. Enkelte har sågar valgt å flytte til Øyer for å ha nærhet til dette anlegget. Ved gondolen møter jeg en av dem, Ole Henrik Illenberger. Han er egentlig fra Fredrikstad, men etter to studieopphold på Lillehammer forlot han Norges Crux-hovedstad og søkte til landets, og en av europas beste bike parks. Ole Henrik har brukt minst like mange timer på å bygge sti som å sykle i Hafjell, og har lovt meg en omvisning i hans nyeste prosjekt, et monster av en svart-gradert sti fra topp til bunn. Men først må vi opp med gondolen. Ole Henrik er glad jeg har tatt turen. 

– Det er bra med litt fokus på Hafjell. Selv om det kanskje har blitt trappet litt ned, så er fortsatt tilbudet jævlig bra. Det er fortsatt den beste heisbaserte plassen i Norge. Jeg drar 3-4 uker i Europa hver sommer med bobil for å sykle – og utforsykling er ikke dødt. Ikke i det hele tatt. I Morzine for eksempel, er det stappfullt.

– Er det entusiaster eller nybegynnere du ser der?

– Begge deler, men veldig mange som driver med det. Mye engelskmenn. Dem tror jeg kanskje vi sliter litt med å få hit på grunn av tilbudet etter heisen er stengt. Morzine og Åre er byer med mye afterbike-tilbud. Det er ikke så bra her. 

For Ole Henrik begynte interessen i 2003, da han studerte i Lillehammer. Vanlig terrengsykling og landevei hadde blitt kjedelig, og ved en tilfeldighet møtte han Snorre Pedersen og ble med opp i anlegget. Heisdriften den gang var på et helt annet nivå enn hva det er i dag. 

– Da var det sånn at du måtte gå inn på utfor.com og melde deg på – hvis de fikk samlet 15 syklister kjørte de i gang heisen. Den gangen gikk det bare heis fra midtstasjonen og opp. Siden det har jeg egentlig hengt med Snorre og hjulpet han. Og så jobbet jeg her en sesong i 2010, ellers har det bare vært frivillig basis. Vi var en gjeng som gjorde mye på dugnad. Det har dødd litt ut de siste årene, hvorfor vet jeg ikke. 

– Hva bør du absolutt få med deg i Hafjell?

– Det som er styrken til Hafjell er det maskinbygde. Jeg mener doseringer og hopp er veldig riktig bygd her. Jeg sykler ikke maskinbygde løyper i utlandet, fordi det er bedre her hjemme.

Vi går av gondolen, og triller på den samme grusveien som tar deg til de andre løypene i parken. Ikke langt unna starten på VM-løypa går det en liten sti ned til høyre. Og her har Ole Henrik tilbragt utallige timer alene og sammen med kompiser for å bygge drømmestien. 

– Jeg ville oppnå å lage det jeg liker når jeg kommer til alpene. Der leter jeg etter bratte, røffe stier med stein og røtter som er kronglete å sykle. Det har vi ikke hatt så mye av her – jeg ville ha mer bratthet. Området har jeg drømt om i 10 år, og det er det bratteste området i Hafjell. Hafjell har ikke all verdens budsjett, så det de har bør de jo heller bruke på å lage for familier og sånn

– Det er ikke en nybegynnerløype?

– Nei, og det er ikke målet heller. Men det gir anlegget et tilskudd. Ved å lage sånne løyper bidrar jeg til parken. All dugnaden jeg og andre har gjort har vært for å hjelpe parken. Vi har gjort mye arbeid hvor vi graver og utbedrer løyper vi ikke har interesse av sjøl, men dette er et ego-prosjekt. Det virker som det drar opp dugnadsånden igjen. Flere spør om å få bidra nå.

Selv om Hafjell er et produkt som skal favne alle, også nybegynnerne, er det ikke til å stikke under en stol at det er verdenscup og VM i utfor som har gitt parken mest eksponering. Hvertfall tre ganger har flere av verdens raskeste utforsyklister målt krefter i fjellsidene her. Sykkelentusiaster hele verden rundt kunne se stjerner som Greg Minaar og Gee Atherton ta de gedigne hoppene på toppen, fulgt av et kamera på vaier. Og hvem glemmer vel ikke den famøse finalen hvor Josh Bryceland så ut til å ta seieren, men overhoppet et av de siste hoppene så voldsomt at han knuste ankelen? På de internasjonale nettstedene som Pinkbike.com og Vitalmtb.com kunne man lese at stjerner som Steve Peat mente at dette var en av de beste løypene i verden. Løypa i Hafjell Bike Park «hadde alt» 

– Den starter med noen store hopp, så et røft parti i skogen, så får du det bikepark-aktige med hopp og doseringer i ekspressen, og så er det helt jævlig ned Råbølstien. Og så er det ei rask løype. Det er egentlig dritskummelt å sykle her når det er ritt, for du må sykle så jævlig fort. Du er så redd. Og hvis det går galt, går det veldig galt. 

Det er Simen Smestad som sitter i gondolen med meg nå. Utforsyklisten fra Oslo har Hafjell som sitt go-to-anlegg.

– Vi har pleid å leie hytte her, men så var familien her så ofte at vi kjøpte leilighet for tre år siden. Her er det ordentlig røffe løyper som jeg får trent i. Det har jo vært det største anlegget i Norge lenge, og for utforsykling er det her det gjelder. Det har blitt noen timer her, både på egenhånd og med landslagssamlinger. Pappa har pleid å shuttle meg når heisen er stengt.

Simen er skadet, så han har det han selv kaller en «rolig» dag, og har lovt meg å bli med i den nye Familieløypa. Jeg får æren av å sykle først, selv om jeg vet at Simen er raskere. Sammen triller vi ned noe helt annet enn den første introduksjonen jeg fikk. Her er det slakere terreng, smidigere underlag, og mindre behov for å justere farten. I et fint skogsparti stopper vi for å ta bilder, og Simen utdyper. 

– Mange tror at det bare er sykling for oss utforgutta her. Familieløypa kom jo i fjor. Hvis du ikke har sykla mye er det familieløypa som gjelder. Der kan du bare stå i pedalene og kose deg. Jeg har sykla med folk som aldri har prøvd dette før i Parkløypa. De synes kanskje den er litt bratt, da er det bedre å begynne i Familieløypa. Så kan man heller gå videre til Parkløypa og Moetown. 

– Er Familieløypa undervurdert?

– Vi har manglet den løypa, den skulle vært her for lenge siden. Det er det mange av de nye sykkeldestinasjonene har gjort riktig – begynt med det. Da kan en hel familie være her. Det kommer an på nivået ditt, men det skader ikke å begynne der. Jeg gjør det selv hvis jeg ikke har syklet på noen uker. Familieløypa er kul for oss også. Folk blir kanskje skremt av konseptet med gondol og at det er «rett ned», men det er jo mer enn det. Utforsykling trenger ikke å være hardt og vanskelig. I klubben min Rye har vi 10-åringer som er med og sykler her.

Selv begynte Simen Hafjell-karrieren i Moetown, med mamma og pappa syklende bak seg da han var 12. Siden den gang har han tatt mange steg, og er nå ute og jakter gode plasseringer i utfor både i inn- og utland. Treninga gjør han hjemme i Hafjell. 

– Kvaliteten på selve løypene er så mye bedre enn i andre land. Hafjell har ikke flest løyper, men de som er her er gode. Åre har f.eks masse løyper, men mange av dem er litt dårlig vedlikeholdt. Vi trener og kjører gjerne med tidtaking i Old School, New School og NM-løypa. 

Jeg har bare hørt navnene Old School og New School lenge, så på søndag før jeg drar hjem er det på tide å finne ut hva dette dreier seg om. Det går ikke mange meter inn i første sti før jeg finner ut at New School lever opp til den svarte graderingen. Teknisk sti så god som noe annet du finner i bymarker landet rundt, men den store forskjellen er at her bare varer utforkjøringen mye lenger. Røtter, steiner, alt i en herlig kakofoni som kommer brått på. Det er så morsomt at jeg sporenstreks setter meg på første gondol opp igjen. Armene verker etter å ha stått og tatt i mot slag i nesten to hele dager, og værgudene begynner å si fra at det kanskje er nok også. De første regndråpene treffer gondolen når jeg setter meg på, og Old School lever opp til navnet som en klassikersti. 

Jeg hadde ikke syklet heisbasert på lenge når jeg dro til Hafjell i åpningshelgen. To dager med herjing har gitt mersmak. 

Og Hafjell Bike Park lever i beste velgående.