Et lite stykke Kjerringåsen

Flatt.

Tatt sørover på noen svingete og slitne fylkesveier.

Flatt.

Men like før Svinndal svinger jeg venstre, landskapet tar litt mer form, og brått går det nedover.

Avkjørselen kommer så brått på at jeg nesten ikke merker den før det er for sent, og grusveien som følger er så trang at man ikke skulle tro den fører til noe annet enn en snuplass. Men så åpner skogen seg, en stor slette kommer til syne, og opp fra den sletta stiger Kjerringåsen, som holder hele… 214 meter over havet. 

Det surrer fra stålvaier mot tannhjul, og klirrer i metall når heiskrokene treffer vendehjulet i bunnen. En skikjører blir som regel litt varm i hjertet av å se en Poma-heis, men akkurat nå er jeg litt usikker på hva jeg skal synes.

– Så triller du fram, og husk mye fart, og så må du dytte til den pinnen her, ellers kobler ikke heisen seg på, og så må du trille fram samtidig som du tar tak i heisen med venstre hånd, og så må du ikke bremse, og så må du bare føre heisen mellom beina sånn her, og så må du passe på at den sitter, og så må du ta tak rundt styret igjen, og så må du bare stå i pedalene, ikke sitte, og hvis du ikke har fått til dette før den første heismasta, må du bare slippe, for hvis ikke blir det bare krøll, og da kan du bare trille tilbake igjen og prøve på nytt. 

Jeg har stilt meg opp bak en gjeng i heiskøen som får instruks fra det som synes å være en som kjenner anlegget godt og som snakker på inn- og utpust.

Robert Goodwin har vært med helt fra starten av sykkelprosjektet i Kjerringåsen, og har bygget flere av stiene som er i tilbudet i dag. Nå er han oppom anlegget minst en gang uka for å sjekke at stiene er i god stand. 

– Det var Petter Willumsen som dro det i gang her rundt 2013 eller 2014, ordnet samarbeidet med skisenteret og skaffet penger. De begynte med å gjøre heistraseen klar for sykling, for det var alt for mye høydeforskjell til å bruke sykkel i den. Deretter begynte han å bygge stier. Jeg begynte like etter, når jeg så at de holdt på her, sier Goodwin. 

Goodwin jobber vakter som brannmann, som gjør at han i perioder har mye fritid. Da blir det ofte lange dager oppe i Kjerringåsen for å vedlikeholde eller bygge nye stier.

– Som regel er det bare meg, av og til er madammen med, og av og til er det flere som hjelper til. Men det blir jo ofte bygging på dagtid mens andre jobber, så da blir det sånn at jeg ofte holder på alene.

Populært året rundt

Kjerringåsen kan ikke skryte av enorme besøkstall, men anlegget får besøk jevnt og trutt. På grunn av den gunstige beliggenheten er sesongen lang, og som regel er anlegget åpent fra april-mai helt til oktober-november. Den varme sommerdagen vi er på besøk er det kanskje 10-15 syklister ute i løypene samtidig. På gode dager forteller Robert at det kan være opp mot 90 syklister, mens det andre dager er rundt 40-50. En av de beste dagene så langt, var paradoksalt nok en januardag i 2020. 

– Skisenteret fikk bare lagt kunstsnø i den ene traseen, så da hadde vi skikjøring i den ene heisen, og sykling i den andre, forteller Goodwin lattermildt. 

Syklistene er både lokale og folk som kommer langveis fra, og sykkelmiljøene i Mysen og Fredrikstad er noen av de mest ivrige gjestene.

– Nå pratet jeg med en gjeng her i dag som hadde tatt turen fra Strømstad i Sverige for å sykle. Men det kommer syklister fra Oslo og nord for Oslo, og vi har av og til noen fra Telemark også. Det er litt av alt. 

Selv om det ikke kryr av heisbaserte sykkelanlegg i Norge, har syklistene på Østlandet både Drammen og Hafjell Bike Park tett på. Konkurransen tar Goodwin med knusende ro. 

– Vi kan jo ikke konkurrere med Hafjell, men det er jo heller ikke poenget. Dette er et tilbud for dem som bare vil sykle litt sti uten at man behøver å tråkke opp. Har du en hardtail så kommer du deg gjennom her, selv om det selvfølgelig er bedre med en fulldemper.

Pur sti

Som gammel alpinist har jeg tatt skiheis noen ganger i mitt liv, men akkurat dette er hakket mer komplisert enn å ta gondol eller stolheis med sykkelholdere. Men jeg spør, og blir betrygget med at det verste som kan skje er at jeg bare slipper heisen og prøver på nytt. 

Litt utfordring er det første gangen, så heisen må få seile sin egen sjø. Men på andre forsøk sitter det. Poma-heisen, som etter hva jeg har funnet ut først ble tatt i bruk i 1934 (designet er ganske likt den dag i dag) er en skålheis, gjerne brukt i små skisenter, og har sine helt klare fordeler og ulemper. 

Fordelen er jeg litt usikker på hva er, men en av ulempene, er rykking. Den andre ulempen er at du må ha den mellom beina. Ikke et problem på ski, men på sykkel blir det en litt krøkkete opplevelse når man samtidig må stå oppreist på sykkelen på vei opp. Men det går, på sin litt spesielle, rykkete og sjarmerende måte. 

Den slitne Pomaheisen drar i rykk og napp de 123 meterne det er til toppen. Her får du noe man ikke får så ofte i det jeg fortsatt kaller Østfold; utsikt. 

Det Kjerringåsen kanskje ikke har i høydemeter, tar det igjen i stitilbud. På løypekartet teller jeg 12-13 ulike måter å komme seg ned på, og vi begynner på den blåmerka Omveien. Og blåmerkinga stemmer, for dette er som å sykle en blåsti i Oslomarka, bare at du har jukset deg hele veien til topps med heis. 

Her er det verken grus, subbus eller noe tilkjørt masse, dette er beint fram norsk tursti så pur som du får den. Det er røtter, steiner, svaberg, og skogsbunn om hverandre i en nydelig miks. Her og der er noen gjørmehull steinsatt, en liten droppkant har fått litt ekstra støtte, og det er akkurat jobbet nok med små avsatser og kuler i terrenget til å gi litt ekstra moro.

Entustiasten som ikke gir seg

Når dagen er over har jeg logget over 2000 høydemeter i det lille anlegget.

Ute på tunet i bunnen av bakken, tusler en eldre kar rundt. Det er Leif Skaar.

 – La oss gå bort i skyggen! 

Leif var med på å starte opp Kjerringåsen i 1969. Nå er han pensjonist, men sørger likevel for at heisen går for ivrige syklister i sommerhalvåret. 

– Jeg bor jo her, og har vært pensjonist lenge, så det fungerer bra det sier Leif og peker på et hus like ved varmestua. 

Denne saken er skrevet av

Kristoffer H. Kippernes

Journalist

Kristoffer var journalist og fotograf i Terrengsykkel fra 2010 til 2024, og er forfatter av boken Stisykling i Norge.